Kjære Julian,
Da du dukket opp for åtte år siden, på slutten av en regnfull oktober, dager før et presidentvalg med høy innsats, hadde vi ingen konsept hvem du var. En sunn gutt, åtte kilo nøyaktig, med litt mørkt hår. Det var all informasjonen vi hadde.
Før du ble født så vel som etterpå, sjekket jeg ut mange foreldreblader samt artikler på nettet. Forfatterne henviste til milepæler som virket så langt borte, kanskje på en planet til: pottetrening, førskole, samt spilledatoer. Et land hvor vi snart skulle bo, meg som din mamma så godt som deg som barnet mitt.
Men jeg følte meg ikke som en mamma. Jeg følte meg som en oppblåst versjon av meg selv; En person med en uventet tom livmor, og klemte et lite spedbarn hvis behov var begrenset, men likevel tøff å forstå. Hvis dette er hva bryster ble utviklet for, hvorfor er det så vanskelig å utnytte dem?
Jeg forsto at det ville være en fase av livet da oppgaven min virkelig var å foreldre deg, så vel som ikke bare holde deg matet, varm og tørr. Jeg forsto imidlertid ikke når det skulle starte.
Jeg prøvde å se for meg når du skulle krype, telefonsamtale meg med navn, gjøre lekser ved spisebordet. Nøyaktig hvordan vil du gjøre fra et spedbarn til et barn? Ville jeg lagt merke til tiden som gikk?
Vil jeg legge merke til at du hadde blitt til en gutt?
De etterlengtede hendelsene har alle skjedd, sammen med noen som jeg ikke hadde trodd å forestille meg.
Jeg forsto ikke at etter åtte år, som meg, ville du fremdeles ikke mistet en tann naturlig. Jeg forsto ikke at du ville være så nonchalant da tannlegen trakk de aller første to.
Jeg forsto ikke at du kunne spille gitar, for øre, før du var seks år gammel.
Jeg forsto ikke at du ville like meg så mye. At du ville ha et søsken som du elsker.
Jeg forsto ikke at du ville være så spesiell, men fremdeles oppgir ting som så mange andre barn før du har sagt.
“Jeg skal spille i NFL.”
“Kan jeg ta en matbit?”
“Kan vi gjøre hjemmet vårt til et hjemsøkt hus?”
“Jeg er ikke trøtt.”
“Se på denne kanonballen!”
Jeg vil ikke si at jeg ikke kan vente med å se hva de neste åtte årene bringer, siden jeg er klar over at jeg kommer til å ha mye mindre tid med deg på slutten av det.
Du kommer til å lukke døren til rommet ditt. Du begynner å filtrere det du oppgir foran meg. Du vil gå mye mer og mange flere steder uten meg. Jeg forstår ikke alle vennene dine.
Jeg forstår at jeg kommer til å savne deg da.
Denne refleksjonen over hva jeg vil fortelle at Julian ble sponset av Hallmark, siden de har en Facebook -app som er viet til å motivere oss til å “fortelle dem”! Denne serien har vist seg månedlig på rookie -mødre, samt vil fortsette med slutten av året.